DE USYNLIGE av Roy Jacobsen

Roy Jacobsen, en Oslogutt som skriver fra Helgeland, mitt kjære Helgeland. Jacobsens mor kom fra Solfjellsjøen på Dønna, ei øy på Helgeland. Den samme øya og samme plassen som min kjære far har kjøpt seg sommerhus. En av de vakreste plassene på denne jorda.

I denne boka følger vi en familie som bor og lever på en Øy på Helgelandskysten. Øya finnes ikke i dag på kartet, men den beskrives som en liten øy nær Polarsirkelen. Jeg vil tro at vi møter familien på begynnelsen av 1990-tallet, og følger dem 15-20 år fremover i tid.

Det er en familie som består av bestefar, tante, mor, far og lille Ingrid som er familiens nyeste tilskudd. De lever stort sett av det de klarer å skaffe selv, enten fra jorda eller fra havet. Faren jobber i tillegg på en båt under Lofotfisket, slik at de får en ekstra slant med penger der. Men selv med lite penger, ønsker far i huset å utvide på øya. Han vil naturlig nok la det være mer igjen å arve enn det han fikk. Så sakte men sikkert utvider de både buskapen og nye bygninger. Og ikke minst ny kai, der ganske store båter kan legge til.
De lever alene ute på øya, og får bare en sjelden gang besøk. Når Ingrid skal begynne på skolen, må hun ro ut til en annen øy, være der i to uker og er hjemme i to uker. Og det er jo ikke nok å lære det som skal læres på skolen. Hjemme skal tradisjonene føres videre. Alle kvinner på øya skal lære å lage mat, sy, strikke (en kunst Ingrid mestret allerede før hun begynte på skolen), stelle i fjøset og ute på jordene, hun skal også lære å både lage og reparere garn. Når hun kan lage garn, så kan hun også være med ut på fiske, og i tillegg ro.

Vi følger dem i utviklingen i tiden, selv om utviklingen gikk noe saktere der enn i storbyene sørpå. De fikk hest som lettet arbeidet på jordene med å slå gress og pløye lettere, og da kunne de også ha flere dyr på øya. Det igjen førte til at de kunne selge noe av det de produserte. De hadde overskudd. Far ønsker selvfølgelig å utvide enda mer, og har et stort håp om at han en gang skal kunne kjøpe en båt med motor i.
Men den gangen var det få som rakk å bli gamle, men heldigvis det det livet de levde var det lite sykdom. De jobbet til de falt om på åkeren.
Når alle mennene på øya da har gått bort, bortsett fra fetter Lars, blir det mye mannfolkarbeide på kvinnene. I tillegg har Ingrid overtatt to barn etter en rikfamilie på fastlandet, der foreldrene bare forsvant når bedriften gikk litt trått.

Alle replikker i denne boken er på god nordnorsk dialekt fra Helgeland. Det er helt nydelig å få lese dialekten, og det gjør nok at hjemlengselen fra Sørlandet blir litt mindre. Hjemme føler liksom litt nærmere. Da jeg leste denne boken innså jeg at denne historien kunne like gjærne omhandlet min kjære bestemor og bestefar. De vokste da vel og merke ikke opp på en øy, men det var på et landet på Helgelandskysten. Og beskrivelsene Jocobsen gjør i denne boken, minner mye om det bestfar har fortalt fra sin barndom. Det var sånn livet var på Helgeland på den tiden. Man levde på det jorda og havet hadde å by på, og jobbet vår, sommer og høst, og satt inne på vinteren og så i været. Været, innser jeg, har vært utrolig viktig for oss nordmenn i all tid. Og det kommer det nok fortsatt til å være. Det er jo det vi har lært!
En virkelig flott historie, med mye historie, levert av Jacobsen. Det blir nok ikke siste gangen jeg leser denne!