søndag 11. september 2016

HVITT HAV av Roy Jacobsen

Det er krig i Norge, og det er dårlige tider i nord. Barbro bor på et slags sykehus lenger sør, og Ingrid er på fastlandet for å jobbe og tjene penger. Barrøy er tom og forlatt. Men Ingrid må tilbake, og ror ut alene, lever alene på Barrøy. Helt til Riegel forliser. Flere russiske krigsfanger driver i land på øya, de aller fleste døde. Men Alexander overlevde. Ingrid vet ikke hvor alle kommer fra, og tar vare på og pleier den strandede sjømannen. De snakker ikke samme språk, og forstår lite av hverandre annet enn kroppsspråk. Men likevel er det kjærlighet i luften på Barrøy.
Når lensmannen og en tysk offiser kommer ut til øya for å se etter likene, skjønner hun at hun ikke kan fortelle om Alexander, og gjemmer han i et naust på en holme. Hun ror ut til han hver kveld, og de elsker i høyet. Men det er ikke trygt for han der, så han ror inn til fastlandet og blir borte.

Ingrid våkner opp et sted hun ikke vet hvor er. Hun ble funnet av lensmannen i huset på Barrøy, besvimt og forslått. Ingen vet hvordan det skjedde, og Ingrid husker svært lite. Hun har blitt fraktet til et sykehus, og når hun kommer seg til hektene igjen reiser hun sørover til Barrøy igjen på et skyssbåt som er på vei sørover med Finnmarkinger. Hele Finnmark er brent ned stav tyskerne, de er på flukt.

Hjemme på Barrøy er hun nok en gang alene. Men nå er hun gravid og Barbro er på vei hjem igjen, og livet går sin gang. De kommer inn i de gode gamle rutinene på Barrøy. Men Ingrid skjønner at dette ikke er noen fremtid for dem. To kvinnfolk og en liten unge alene på en øy. Hun må få Lars hjem igjen. Han bor nå i Lofoten med sin kone og barn. Men hvordan skal de få plass til alle? De må utvide Barrøy. Finnmarkingene som endte opp i området er dyktige arbeidsfolk, og bygger nytt hus på Barrøy.

Drømmen om å skape et levedyktig samfunn på Barrøy, der kvinnfolkene driver gården og marka, mens mannfolkene er på havet, er innen rekkevidde.

Det er helt fantastisk å lese om livet på den tida, der de levde fra hånd til munn, og der krigen satte sine spor uten å egentlig være der. Det var idyllisk å kunne sitte på Dønna en varm og lys sommerkveld, og føle ag Barrøy bare var en liten rotur ut i havgapet. Jacobsens familie kommer fra Solfjellsjøen på Dønna, og han har selv bodd der og hentet inspirasjon til bøkene. Fantastisk lesing!!

1 kommentar:

  1. Jeg leste den første boka, da den ble nominert til Bokbloggerprisen 2014. I år har jeg kjøpt Hvitt hav, og den ser jeg fram til å lese. Kan tenke meg det var stemningsfylt å være så rett i nærheten av bokas handling. Fin omtale av boka :)

    SvarSlett