DEN 13. DISIPPEL av Tom Egeland

Tom Egeland og Bjørn Beltø leverer igjen! Denne gangen blir den alt for snille Bjørn Beltø dratt inn i nok et mysterium etter at han mottar et brev og en nøkkel når hans gode venn og kollega Victoria som ligger for døden. Det skal vise seg at en arkeologisk utgraving i Israel i 1978 ble mer dramatisk enn ventet. Et gravkammer ble funnet, og i neste øyeblikk kommer militæret og bygger en sementkloss rundt hele graven. Hvorfor? Samtidig forsvinner mannen som har hovedansvaret for utgravingen sporløst.

Samtidig som Beltø begynner å grave i fortida, blir Victorias sønn og ektemann brutalt overfalt. Har alt en sammenheng?

Også denne gangen tar en vakker kvinne kontakt med Beltø. Rebecca viser seg å være datteren til den forsvunnede arkeologen. Sammen tråkler de seg gjennom vage spor og teorier. Hva fant arkeologene i 1978? Hvorfor er det så hemmelig? Svaret er helt katastrofalt for den religiøse verden med tanke på Jesus, Guds sønn. Og hadde Jesus familie?

Også var det denne kvinnen. Beltø faller selvfølgelig pladask for henne, men kan en vakker kvinne som henne falle for en norsk albino og arkeolog? Kanskje har han hellet på sin side denne gangen.

Tom Egeland skriver helt fantastisk! Flere ganger må jeg trekke på smilebåndene av enkelte formuleringer og beskrivelser. Han beskriver ikke alt i detalj ned til hva hver enkelt har på seg hele tiden, men han får formidlet hva den underfundige Bjørn Beltø tenker og funderer på. Beltø er kanskje ikke helt som alle andre. Han tenker alt for mye på alt for store ting, og han snakker i tillegg med sin døde far inne i sitt eget hode.
Sjangermessing skriver Egeland i samme lendet som Dan Brown, og man merker underveis at de kniver om de samme leserne. For når Beltø og Rebecca diskuterer en ganske vid og usannsynlig teori skriver Egeland: "Høres ut som noe Dan Brown har funnet på."

Egelands beskrivelse av Jesus, tatt ut fra tankene til Beltø, fikk virkelig smilemusklene i bruk:
"Inn fra siden kommer en fattig fyr i sandaler - en cool opprører som ettertidens kunstnere har fremstilt som en vakker og langhåret hippie som til enhver tid så ut som han nettopp hadde røykt en joint - og insinuerer at han er denne gudens sønn og som presenterer sin far som en godlynt fader vår som umulig kan være den samme guden som valset rundt i Det gamle testamente som en olm okse."

Egeland anbefales på det sterkeste! Jeg gleder meg virkelig til fortsettelsen, for han overrasker hver eneste gang. Og Bjørn Beltø er virkelig en håpløs figur man bare forelsker seg i.