JENTA SOM LEKTE MED ILDEN av Stieg Larsson

Lisbeth er tilbake! Og jeg elsker henne! Jeg skjønte allerede første gang jeg hørte om henne, at hun er interessant person. Men at det går an å være så fascinerende visste jeg ikke.

Lisbeth er en så kalt dynamisk person. Dvs at hun endrer seg. Men det kan også være at vi først etter bok nr. to begynner å bli kjent med henne. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv. Men grunnen til at jeg tror at hun er dynamisk, er at etter at hun avslører Wenneström, stjeler hun en helt enorm sum med penger fra han. Og penger gjør noe med oss mennesker. Lisbeth reiser bort, hun kjøper seg en ny leilighet, som er GIGANTISK(!) og hun bruker penger på seg selv. I dette tilfellet i form av silikonpupper, og fjerning av et par tatoveringer og fjerner noen piercinger. Prøver hun å bli en del av mengden? Men innerst inne er hun den lille skeptiske jenta man blir kjent med i "Menn som hater kvinner" Den jenta vi alle ble fascinert av og fikk enormt stor respekt for. Man kødder ikke med Lisbeth Salander!
Det kommer også klart frem at hun er skuffet over Mikael Blomkvist. Hun er helt klart forelsket i han, men han har såret henne. Derfor prøver hun å unngå han, og klarer det veldig bra helt til hun får vite at han forsvarer henne og er hennes venn.

Mesteparten av denne boken er fra Lisbeths synspunkt. Det har kanskje noe med at hun blir ettersøkt og mistenkt for tre drap. Og det store spørsmålet da er; hvordan takler vår kjære Salander å bli ettersøkt av hennes største mareritt, politiet? Og hvordan takler hun at hun blir hengt ut i avisene, og blir beskrevet som mentalt tilbakestående og en fare som samfunnet?
Jeg bruker ofte å gjette tidlig i boka på hvem morderen er. Jeg har som alltid feil, bortsett fra denne gangen. Jeg tror Stieg Larsson gjør dette bevisst. Å nesten avsløre morderen tidlig. For det som er spennende og interessant i denne boka, er jo hvordan Lisbeth lurer politiet, og hvordan hun kommer seg unna. Vi får også vite mye om bakgrunnen til Lisbeth. Og den forklarer hvorfor hun er som hun er. Vi får blant annet vite hvem faren hennes er, og at hun har prøvd å drepe han flere ganger. Jeg ser for meg politietterforskerens knallrøde ansikt når han oppdager at hun smatt unna igjen, rett foran nesa hans. Og Blomkvist som ser ut til å bli mer og mer fascinert av denne jenta, og får bare større og større respekt for henne.

Så har vi Mikael Blomkvist. Han kjenner to av ofrene, og skjønner ikke hvordan eller hvorfor Lisbeth har gjort dette. Og han finner fort ut at hun kan ikke ha gjort det. Så han jobber iherdig med å finne morderen og frifinne Lisbeth. Og siden Lisbeth gjemmer seg fra politiet og politiet følger Mikael med ørneøyne, så kan de ikke kommunisere på vanlige måter. Så derfor hacker Lisbeth seg inn på Mikaels data og kommuniserer. På den måter jobber de sammen for å finne morderen, akkurat som de gjorde i Hedestad for å finne Harriet.

Midt oppi alt dramaet blir de få vennene Lisbeth har, funnet av en mystisk gjeng, og blir skamslått. Nå innser Lisbeth hvem som er vennene hennes og hvor mye de egentlig bryr seg om henne. Hun slipper dem bare ikke inn. Alt dette for en bok som skulle utgis?

I typisk Salanderstil får vi ikke vite hva politiet finner ut av til slutt, bare hva Lisbeth gjør selv med saken. Og det er ikke på den måten politiet ville valgt. Og selvfølgelig det øyeblikket man venter på gjennom hele boken; den store gjenforeningen mellom Lisbeth og Mikael Blomkvist. Og selvfølgelig blir det ikke på den måten man ser det for seg. Langt i fra.

Så Ostore Stieg Larsson, skrev du flere bøker før du døde, så tar vi i mot med stor takk! Det er ikke mulig å ikke bli fascinert av Lisbeth Salander. Og det er ikke mulig å ikke få gåsehud over hele kroppen når du beskriver og forteller. Stieg Larsson, I LOVE YOU!!