lørdag 15. mai 2010

SEÑOR PEREGRINO av Cecilia Samartin

I Señor Peregrino møter vi Jamilet, som er en helt utrolig vakker jente Jamilet ble født i en landsby i Mexico, med et groteskt fødselsmerke som strekker seg fra nakken og ned til knærne. Religiøse som de er i Mexico, tror alle i landsbyen at djevelen bor i henne, og støter Jamilet og familien hennes bort. Moren bruker all energi på å få fjernet merket, og ender med å ha bekymret seg så mye at hun dør av et dårlig hjerte.
Etter morens død flykter Jamilet til USA, i håp om at en lege der kan fjerne det fryktelige merket.

I USA bor hun hos tanten din som dro til USA for noen år siden. Der møter hun Eddie, som hun faller pladask for. Han er verdens vakreste gutt.
Hun får seg også jobb i et galehus. Hun får den jobben ingen andre vil ha; pasienten i 5. etasje. Han presenterer seg som Señor Peregrino - Herr Pilegrim. Jamilet får streng beskjed om å ikke snakke eller være inne på pasientens rom for lenge av gangen, fordi han er farlig. Hun blir etterhvert kjent med denne mannen, som tilsynelatende virker frisk. Jamilet lurer selvfølgelig på hvorfor denne mannen er på rommet i 5. etasje, og hvorfor alle er redde for han. For ingen drar opp i 5. etasje. Dette svarer han på ved å fortelle historien sin.

Når Señor Peregrino var ung, ble det bestemt at han skulle bli prest. Dette var en stor ære for familien. Men da han kom i puberteten, fant han ut at det fantes et motsatt kjønn. Derfor drar han og bestevennen Tomas på pilegrimsvandring til Santiago de Compostella i Spania. Under denne turen møter de Rosa. I Señor Peregrinos og Tomas' øyne er hun verdens vakreste kvinne. De sliter begge to med å følge kirkens strenge regler i forhold til kvinner. De møter også Jenny, en bortskjemt jente fra USA. Det oppstår et kjærlighetsdrama mellom disse fire personene, og både Tomas og Señor Peregrino ender opp med å bryte løftene sine om å tjene kirken. Tomas og Jenny lurer Señor Peregrino, og dette fant han ut etter 40 år. Han blir besatt av tanken og ender opp med å låse seg inne på rommet i 5. etasje.
Etter å ha hørt på store deler av historien, bestemmer Jamilet seg for å vise merket til Eddie. Dette ender noe annerledes enn Jamilet har fantasert om..

Señor Peregrino er vel ikke helt min type bok, men historien han forteller er interessant og spennende. Jeg som elsker krimbøker, satt vel egentlig å ventet på at den syke pasienten skulle angripe den mexicanske skjønnheten. Og selvfølgelig satt jeg bare å ventet på at Eddie skulle ta til fornuft og forelske seg i Jamilet. Det er egentlig en veldig god bok, men slutten skuffet meg. Helt enormt. I ettertid så skjønner jeg jo at det er meningen at man skal tenke over slutten, og at man faktisk kan finne ut hvordan det går med Jamilet, Señor Peregrino og Eddie. Men jeg liker å ha det svart på hvitt. Så nok en utrolig bra bok, men en utrolig skuffende slutt. Kjærligheten skulle jo blomstre...

7 kommentarer:

  1. Har ikke lest denne enda, men den står for tur. Har lest "Salvadoreña" og "Drømmehjerte" og likte de veldig godt.
    Det går unna med deg! Du får lest masse:)

    SvarSlett
  2. Har tenkt å lese de også, en gang :P
    Når jeg ikke her en bok å gruble på, føler jeg meg tom. Så det er best å ha en bok hele tiden :P

    SvarSlett
  3. likte boka kjempe godt. balansen mellom fiksjon og virkelighet tar vi med oss inn i det virkelige livet. livet er som vi ser det, er hva vi gjør det til!
    historien bygger seg opp på en fantaktisk måte, men jeg ble litt skuffet over slutten. er interessert i å høre andres synspunkt på hvordan dette ender. her må det finnes ulike oppfatninger.
    er peregrino psykisk syk, og blir værende på institusjon, mens Jamilet er en naiv og ung jentunge som nok en gang går på en "relasjonell smell", eller er historeien peregrino forteller en sann historie, der manipulasjon og undertrykking fra Jenny/søster B, har brutt ham ned over mange år, som han nå har fått hjelp til å komme over. skal vi se boken som et slag mot psykriatrien. forfatteren er familieterrapaut!
    at Rosa hadde fødselsmerket som Jamilet gjorde historien litt vel klisjeaktig, historien hans virket dermet lite troverdig.
    allikevel, to mennesker hjelper hverandre gjennom tillit, samtaler, og ikke minst det å bli sett...
    etter å ha lest boka, som jeg synes ble bedre og bedre, sitter jeg igjen med en slags tomhet og irritasjon over slutten, for mye overlatt til egen tolking! hva mener du?

    SvarSlett
  4. Jeg likte heller ikke slutten. Det var for mye som kan tolkes selv. Så det blir veldig mye opp til hver enkelt leser hva som skjer videre. For meg virket det mye som om det var Jamilets historie han fortalte, og at Rosa bare var en dekknavn. Jeg var også redd for at Peregrino bare lurte henne gjennom hele historien for at hun skulle bli med han tilbake til Spania. Men det er mulig å arve fødselsmerker, og de kan være helt identiske og kan hoppe over generasjoner. Så historien er ikke helt håpløs og klisjeaktig :)Jeg har valgt å tro på denne slutten, at Peregrino faktisk var bestefaren hennes, og at det var en sann historie. Men som du sier, med en så åpen slutt er det overlatt til egen tolking :)

    SvarSlett
  5. Det finnes en andre bok! :)

    SvarSlett
  6. Ja og det er jo en fortsettelse,go bok:-)

    SvarSlett