fredag 16. oktober 2015

SØNNEN av Jo Nesbø

Denne boka har stått på leselista mi over lengre tid, men ett eller annet har stoppet meg hver gang. Jeg har rett og slett vært redd for å lese boka. Dette er nemlig den første Nesbø-boka mi uten Harry Hole.

Denne gangen følger vi en innsatt i Oslo Kretsfengsel. En ung mann, som har tilbragt hele sin ungdomstid bak murene. Alt dette fordi faren tok sitt eget liv, og sto frem som muldvarp i politiet. Deretter gikk det helt feile veien for Sonny Lofthus. Sonny har gjennom sitt opphold i fengselet påtatt seg skylden for flere drap og kriminelle handlinger. Med Oslos fineste heroin som betaling. Men en dag får Sonny høre en helt annen historie om faren. Forvirret over hva som er virkelig og ikke, må han komme til bunns i dette. På merkverdig vis klarer han enkelt å rømme fra fengselet.

Ikke lenge etter blir en kvinne funnet død i sitt hjem. Og allerede før drapsavsnittet er på plass på åstedet, har Kripos overtatt saken. Avsnittsleder Simon Kefas er ikke veldig fornøyd med dette, og fortsetter etterforskningen på egenhånd, med hjelp fra sin nye kollega, Kari. Raskt nøster de opp saken, men de ligger til en hver tid to steg bak gjerningsmannen. Flere mennesker blir funnet drept, og alle har en ting til felles: De tilhører Oslos underverden, og er drivhjulet bak det meste av kriminaliteten og dopsalget i byen.
Simon Kefas har vært på jakt etter disse mennene før. Han og Sonnys far jaktet på de samme mennene for mange år siden. Og nå faller de døde om, som fluer.

Midt oppi alt dette tar drapsmannen kontakt med Simon Kefas, og hjelper han på vei med etterforskningen. Alle tips en undertegnet "Sønnen".

Sonny ligger lavt i byen, og bor på et herberge for narkomane. Men han er ikke narkoman lengre. Han har et oppdrag. I tillegg er han forelsket for første gang i sitt liv. Men hun er forlovet.
På spektakulært vis oppsporer han alle "de store gutta" og viser den neste på rangstigen, hvem som egentlig bestemmer.

Dette er ikke det beste Nesbø har presentert for oss. Men det er likevel fengende. Han har en fantastisk måte å skrive på. Tidligere har har skrevet slik at leseren har medlidenhet for etterforskeren som alltid tøyer strikken litt for langt, men som alltid ror det godt i havn til slutt. Det er jo i og for seg ganske forståelig. Men denne gangen har leseren medlidenhet med fengselsfuglen som rømmer og dreper en hel gjeng. For å rettferdiggjøre noe, så har alle de drepte gjort forferdelige ting selv. Men jeg hadde aldri trodd jeg skulle heie på en karakter som til de grader har havnet på skråplanet. Og verre skal det bli! Men kanskje smiler kjærligheten til slutt?